torsdag 27. september 2012

En utstrakt Hånd


Å være trist
Er som å være i et evig hav
Hvor lengre man svømmer
Hvor kaldere blir det
Skyene minner deg på
Hvor lite håp du har
Ensomheten tar livet av deg
Men allikevel fortsetter du å svømme

Du kjenner kulden i vannet
Kroppen begynner å bli stiv
Mørket fallet på
Og havet virker mer ensomt enn før
Du knyter deg i smerte
Ikke engang stjernene skinner for deg
Krampene er uutholdelig
Du vil ikke mer

Du har svømt langt nok
Legg deg på ryggen og slapp av.
Havet vil ta deg imot
Vi vil fjerne alle dine sorger
Og alle dine smerter
Vi vil være din venn
Ikke stå imot
For det er ingen som venter på deg

Du kjenner vannet roe seg ned
Der du ligger på ryggen
Utmattet, sulten, tørst
Du er på vei til å gi opp
Livet var ikke for deg.
Du kan ikke lenger kjenne kroppen din
Og sier din siste farvel

Du husker ikke lenger hvem du er
Hvorfor du er der du er
Du husker ikke engang ditt navn
Du er bare en tanke
Som flyter
På det ensomme havet
En tanke, som ikke lenger vil leve

Du puster ditt siste drag
Ikke engang tanken eksisterer lengre
Bare det sorte omkring deg
Havet vugger deg varsomt
Og du finner en trøst
Du kjenner hjerteslagene slukne
Øynene glir igjen


Det er noe som skinner
Der oppe… hva er det?
I den mørke himmelen
Titter en liten perle frem
Øynene dine sluker lyset
Du blir minnet på hvorfor du svømte
Sakte så sakte beveger du kroppen
Bevegelsene dine gjør deg varm igjen
Du svømmer

Du svømmer
Til du igjen ikke makter mer
Men du smiler
Fordi du husker hvorfor du svømte
Der borte på stranden
Der er dem

Det å være trist
Er som å være i et evig hav
Hvor lengre man svømmer,
hvor kaldere blir det
Men du kan velge å bli liggende
Eller å ta i mot

En utstrakt hånd.

- Sara Christine O. Moen