Et Orkester

Det å leve, er et mirakel.

Føle smerte og sorg.

Føle et hjerte knuse, føles ut 

som glasskår kjære gjennom brystet.

Tårene vil trille nedover
ansiktet

og svir som syre.

Alt håp og liv vil føles tapt.

Det er da jeg ser opp mot stjernene.

Jeg ser de vakre perlene

skinne med varme.

Jeg føler trøst, som et vakkert

piano stykke

som forteller meg at jeg aldri må miste håpet.

Det gir meg styrke, som fiolinene

i bakgrunn.

En magi jeg ikke kan sett ord på,

som en fløyte som

leder musikkens gang.

Jeg føler meg som en fugl, som 

hersker over himmelen

med rytmiske vingeslag, som trommene

styrker sangen.

Jeg føler meg sterk og jeg vil aldri 

gi opp.

Gå hver sti som fører livet videre.

Og stjerne vil aldri gi meg opp,

slik som sangen aldri vil slutte og forbløffe

med sine vakre toner.

Og ikke minst, gir disse stjernene

en ny sjanse og 

soloppgangen gir meg nytt mot.

Som et orkester som fyller sangens toner,

og mine ører,

og gir et nytt liv.